Det beste i hardrock i 2014

018A1772Høysommeren er kanskje ikke den umiddelbare perioden å kjøre musikkoppsummeringer for året før, men vi gjør det likevel. I denne teksten vender vi tilbake i tid og ser på interessante utgivelser innen hardrocksjangeren A.D. 2014.

 

 

Ulver – Trolsk Sortmetall

I fjor gjenutga Century Media den norske legendens tre første fullengdere og to demoinnspillinger i en imponerende boks med masse visuelt og tekstlig materiale. Disse tidlige verkene setter fokus på norsk folketro og nordisk natur på en måte som bare er å finne hos nasjonal- og nyromantikkens kjendiser – litterære (Hamsun, Asbjørnsen og Moe) og grafiske (Kittelsen, Fearnley, Tidemand). Titlene og tekstene i de enkelte sangene, samt albumomslagene, taler sitt tydelige språk. I tillegg dukker det opp klare henvisninger til norsk folkemusikk. Trolsk sortmetall er altså en svært sammenhengende produksjon, selv om det lydmessig finnes overraskende store variasjoner her. De forskjellige formidlingsmåtene – tekst, bilder og lyd – blir hos Ulver til én storslått enhet som fortryller uansett om man hører på den stemningsfulle, sparsomme og akustiske Kveldssanger (en vakrere akustisk plate er virkelig vanskelig å finne) eller den litt mer varierte, av og til voldsomme, men like bra, Bergtatt – Et Eeventyr I Fem Capitler. Det tredje store verket i samlingen er Nattens Madrigal. Denne kan være vanskelig å gå gjennom, selv for de største hardrockelskerne. Barberblad-skarpe riffer, umenneskelige skrik og hektisk tempo er det som utgjør platen. Men romantikkens ånd forsvinner ikke – den er fortsett i tekstene (hvor varulven er sentral), i grafikken og i mange fantastiske melodier som gjemmer seg bak de råe ulydveggene. Så la oss overdrive litt til slutt: Som Peter Nicolai Arbos Åsgårdsreien, tar Ulvers musikk den forbausede lytteren inn i en berusende, vill dans. Like intens og forførende som nordnorsk sommer i Hamsuns Pan. En særegen introduksjon til Ulver for de som ikke er kjent med bandets musikalske røtter og en nostalgisk reise for dem som savner denne tiden i gruppens historie.

 

 

Summoning – Nightshade Forests

018A1789

Et annet spennende materiale utgitt på nytt kommer fra det svenske plateselskapet Nordvis Produktion. Materialet heter Nightshade Forests og er et mini-album av det østerrikske bandet Summoning. Nordvis slapp den i fjor i form av et veldig stilig kassettbånd som man bare må ha. Som vanlig utgjør Summonings musik en slags hyllest til J.R.R. Tolkiens forfatterskap. Komposisjonene er like lange som Mordors mørke skygger, vokaler like stygge som de fæleste orkene og gitarbruset overskrider alle tillatte normer. Samtidig innfører bandet en stor dose magi med noen fantasifulle tangentmotiver. Episk!

 

 

Yob – Clearing The Path To Ascend

018A1778

En av de mest massive hardrockplatene fra 2014 heter Clearing The Path To Ascend. Det massive åpenbarer seg ikke bare i albumets tyngde, men også i dets lengde – hver av de fire komposisjonene varer i omtrent et kvarter. Nesten vanskelig å forestille seg at denne kolossen ble skapt av bare tre musikere. Det meste skjer her i sakte/middels tempo og bandets frekvent brukte magiske formel heter «å repetere». Men – en repetitiv blanding av langsom, steintung rytmeseksjon, dype og gjennomborende gitarer og vemodig sangstemme hadde fort gjort den musikalske opplevelsen slitsom hvis ikke noen storslåtte melodier hadde vært til stede. Dette skjønte den amerikanske trioen veldig godt og det høres ut som at de har tilbragt ekstra mye tid på å fylle denne platen med fengslende motiv. De mest klare favorittene her er åpningssporet, «In Our Blood», og den avsluttende sangen, «Marrow», som nesten i sin helhet er et stort høydepunkt. Sangtekster refererer ofte til naturen og forsterker det allerede episke musikalske uttrykket:

From womb to the womb

Rain falls to the sea

From the leaf to the ground

Falls the reed into sound

From birth unto the tomb

Love breathes to release

These shackles of mind

 

Prikken over i-en er platens varme, men samtidig råe lydbilde. Storslått.

 

 

Thaw – Earth Ground

018A1782

Siden vi snakker naturen og jorden, er det på sin plass å nevne polske Thaw med deres andre album, Earthground. Akkurat som Yob, liker de store musikalske former, men de har ikke den samme kraft ettersom de for det meste beveger seg innenfor svartmetallsjangeren. Gitarriffene er tynnere og skarpere og hele platen pulserer med ukontrollerbare utbrudd av skitne lydbølger. Disse forsterkes av og til av tilleggseffekter som innfører enda mer kaos i den tilsynelatende allerede dypt rotete strukturen. Mangel på gode melodier kan oppfattes som en barriere, men trenger ikke alltid ligge til grunn for bra musikk. Earth Grounds dissonante natur har nok tiltrekningskraft selv uten lett gjenkjennelige momenter.

 

 

Agalloch – The Serpent & The Sphere

018A1790

Amerikanske Agalloch serverer sine komposisjoner like lange som de ovenfornevnte bandene, men til forskjell fra Yob og Thaw finner man mye mer ro og sjarm, takket være svevende, romslig gitarverk som av og til kan forveksles med synthspill. Noen av gitartemaene kan fremstå som overdrevent lange, men når kvaliteten er så høy kan det gjerne være enda lenger. Det er i de rent instrumentale momentene mye av Agallochs styrke ligger, med «Plateau of the Ages» som kronen på verket. Her preges Amerikanernes lydbilde av en drømmende, men bestemt post-rock/metal i stil med for eksempel Caspian eller Year Of No Light. Ved siden av det rene og melodiøse, stiller bandet gjerne med elementer hentet fra svartmetall – oftest raspende vokaler, men av og til også meget intens tromming som i «The Astral Dialogue». Definitivt en av de mest stemningsfulle platene i 2014.

 

 

Dawnbringer – Night Of The Hammer

018A1791

Enda en gjeng amerikanere som liker klassisk 70-talls hardrocklyd i stil med Black Sabbath (selvfølgelig). Jo, man kunne tenke seg at alt ble sagt her for lenge, lenge siden, men de leverer sine tjukke, minneverdige riffer på en frisk måte, levende og så overbevisende at man tror de må være noen av sjangerens veteraner. Vokalmessig er dette et mesterstykke – særlig i de høye partiene kunne ikke Chris Blacks krystallrene – men svært sterke – sang ha vært bedre (av og til minner hans stemme om Paradise Losts Nick Holmes). «Alien» og «Nobody There» er platens beste momenter med noe Pink Floyd-aktig over seg (og det har ikke bare med den sistnevnte sangens tittel å gjøre).

 

 

Woods Of Desolation – As The Stars

018A1784

Her kommer et album innspilt i kenguruens hjemland. Produksjonsmessig er As The Stars like rått og ugjestmildt som ørkener vest for Uluru og samtidig frodig når det gjelder melodier (hvorav noen riktignok føles i søteste laget). Det hyppige samarbeidet mellom lynrask rytmeseksjon, sandpapir-grove vokaler og heftige gitarbølger gir strålende resultat. Av og til tilbyr bandet en liten pause i form av rolige, akustiske innlegg. Både i de rasende og i de mindre voldsomme partiene er det mye plass for lett gjenkjennelige gitarsekvenser. Det australske bandet har gjort enda et forsøk på å blande svartmetall-raseri med sødme fra shoegaze (tenk franske Alcest og Les Discrets) og resultatet er mer enn tilfredsstillende.

 

 

At The Gates – At War With Reality

018A1792

Dette var uten tvil en av årets største hardrockbegivenheter. To desennier måtte fansen til de svenske dødsmetallstjernene, At The Gates, vente på den nye produksjonen og i slike tilfeller er spenningen ofte stor når det ferdige produktet endelig leveres. Etter en liten skuffelse – da jeg først hørte på platens tittelspor og «Death and the Labirynth» – kom endel mye mer positive inntrykk. Lydproduksjonen var kanskje ikke så veldig moderne og finpusset som det først virket og de enkelte riffene ble plutselig like spennende som på undertegnedes favorittplate med de nevnte svenskene, Slaughter Of The Soul. Som i gamle dager, liker gruppen å ta lytteren med på en nådeløst rask, litt hakket, døds-/thrashmetall-preget berg-og-dal-bane-tur. Tempoet øker dramatisk i enkelte tilfeller og det intense spillet leder ikke sjeldent til fengslende finaler som den i «The Circular Ruins». Platens sterke side er definitivt Tomas Lindbergs hysteriske sangstemme som passer utmerket til brødrene Björlers dramatiske og ibland noe melankolske riffer. På tross av sitt apokalyptiske litterære innhold, er At War With Reality forhåpentligvis ikke gruppens svanesang.

 

 

Primordial – Where Greater Men Have Fallen

018A1785

I flere år har de vært Irlands sterkeste hardrockstemmer. I fjor kom de med enda et verk som bekrefter deres talent. Bandets oppskrift på hardrock bygger generelt sett på å lage utbyggete, gitarpregete komposisjoner farget med irsk folkemusikk og toppet med dramatiske vokalspor og emosjonell ladning av episke proporsjoner – både i det tekstlige såvel som i det rent musikalske. I forhold til de siste albumene ble Where Greater Men Have Fallen beriket med elementer som innfører en dose variasjon til hva Primordial har vært kjent for. I «Ghosts Of The Charnel» House er det et ganske svingende hovedriff med røtter i hard rock/heavy metal-tradisjon – en umiddelbar konsertklassiker og en sang som gjør at gruppens musikk blir en smule mer tilgjengelig og direkte. Samtidig har de komponert «The Alchemist’s Head», hvis ondskapsfulle, hypnotiserende gitarer skaper en barriere som det kan ta lang tid å forsere. Folketonene er noen steder litt mer tydelige enn de siste årene, særlig i «Wield Lightning to Split the Sun» og «Born to Night». Det beste med platen er naturligvis de elementer som fremstår som Primordial-typiske – lange, forvrengte gitarsekvenser som bygger opp stemning og som sammen med Alan Averills sang gir lytteren en storslått, elegisk opplevelse. Tittelsporet bekrefter dette utmerket (her kan du forresten lese mer om det). Where Greater Men Have Fallen er på mange måter fjorårets mektigste musikkprestasjon, en hardrockplate av usedvanlig god kvalitet.

 

 

Sólstafir – Ótta

018A1786

Med hver ny plate fra islandske Sólstafir blir jeg mer sikker på at melankoli er en følelse som først ble opplevd og forstått på Island. Deres komposisjoner kan ikke sammenlignes med annet en øyens uendelige og uendelig vakre landskaper. Det virker som at det nettopp er fra disse gruppens musikk springer ifra. Lange, beroligende gitarmotiv går over i litt mer voldsomme strukturer og vokalistens sang følger dette mønsteret. Variasjon er et kjennetegn her, men det hele bindes sammen av en felles skjønnhet. Med årene som gått har bandets lyd blitt betydelig mindre rå og tung og kan appellere til de som elsker psykedelisk rock og post rock. At de skriver og synger tekstene sine på islandsk gjør musikken enda mer attraktiv. Sjekk ut tittelsporet, Rismál eller Dagmál og bli fan av disse islandske cowboyene.

Les også denne teksten om islandsk musikk.

 

Foto og tekst: Sebastian Jazdzewski

 

Ps. Lyst på fler hardrocktips? Bla gjerne i bloggarkivet vårt. Klikker du på denne lenken, kan du lese hardrockanbefalinger fra Jesper Heyn Olsen på Stavanger bibliotek. Anbefaler også å sjekke årets beste tunge plater hos Metallbibliotekarene fra Helsingborg bibliotek.

Reklamer

One thought on “Det beste i hardrock i 2014

  1. Tilbaketråkk: Islandske Sólstafir klare for Midgardsblot festivalen | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s