Det sorte på biblioteket… eller syv musikalske øyeblikk med «black» i fokus

Inspirasjon kan komme fra hvilken retning som helst. Akkurat nylig har den kommet nesten samtidig fra langt nord for polarsirkelen og sørfra med sønnavind. Og nesten som i Den poetiske Eddans «Voluspå»** har disse urgamle krefter – varmen og kulden – bidratt til nytt liv i form av dette innlegget. På tide å legge kurs mot det sorte i musikken! Vi gir en del fine – mener vi – musikktips der «black» er nøkkelordet.

 

Black – Wonderful Life

Selv om det ikke er tale om noe «wonderful life» for datainteresserte norske eldre, så mener vi at denne sangen til Colin Vearncombe kan gi håp og trøst. Visst handler det om ensomhet og visst gjelder det en av 80-tallens mest melankolske popkomposisjoner, men det er så mye sjarm, både i de lune synth-lydene og Vearncombes milde, beroligende stemme. At det forekommer, om enn litt sparsomt, jazzinnslag her gjør musikkopplevelsen ekstra fin. Forresten – musikkvideoen som ble lagt til sangen må være en av de vakreste i musikkens historie.

 

 

Lana del Rey – Black Beauty

Går det an å ikke like denne låten? Går det overhodet ikke an å like Lana del Rey? Hennes andre album – Ultraviolence – er en ekte guldgruve når det gjelder fengslende sanger. En av disse er «Black Beauty». Lavt tempo, mørker, dekadens, sørgmodighet, svarte negler og hår og til og med denne himmelen som er målet med sort (og ikke minst: «my wedding dress black leather too») – alt dette finnes her i tillegg til Lanas lengselsfulle men samtidig bestemte og selvsikre stemme. Helt topp!

 

 

Type O Negative – Black No. 1

Det er lenge til neste Halloween, men siden vi er i en sånn festlig stemning kan det være fint med å anbefale de mørke og dystre amerikanerne fra Type O Negative. Alle gothere med selvrespekt kjenner bandet og en av deres største hits – «Black No. 1».

 

Bare man begynner å spille denne låten så blir man plutselig helt sortkledd, med steintunge boots (sommer og 30 pluss grader eller ikke, samme det) og med sort leppestift på plass. Så synger man selvfølgelig sammen med Peter Steel:

I went looking for trouble
And boy
I found her…
She’s in love with herself.
She likes the dark

(…)

Her perfume smells like
Burning leaves.
Everyday is Halloween.

 

 

Solefald – Sagateller (fra Black for Death: An Icelandic Oddyssey Part II)

Siden vi i begynnelsen av denne artikkelen nevnte Eddan så må vi jo ha noe med tanke på det også. Vi vet ikke hvem som står bak de eddaiske sangene bortsett fra at disse personene åpenbart var dyktige med å leke med ord. Vikingtidens skalder har sine verdige etterfølgere i Cornelius Jakhelln og Lars Are Nedland fra Solefald.

Den artistisk uberegnelige og kreative duoen forklarer oss – i «Sagateller» – essensen med å være den som formidler kulturarv videre. Dette er servert med lydtilbehør av både intens og mild natur. Grunnlaget for det intense er den notoriske og artikkelrelevante sjangeren, black metal. Les den fine teksten:

 O father of truth and marvellous lies (…)
No name is a secret, no secret is unnamed
The sagas you tell mankind teach them about fate
Songs and legends from times of love and hate
When the words of Odin’s art resound through the horn
Heroes and Giants of the ancient epics are reborn (…)
Skald: The eyes of the universe, the witness of time
Heart and head tied together in rhythm and rhyme
The fury of enemies the madness of the young
There is no thing in the world that is not in your song

 

 

Amorphis – Black Winter Day

Når vi nå snakker mytologipregede sanger så må vi nesten nevne finske Amorphis. Her rettet bandet oppmerksomheten sin mot det Finlands nasjonalepos, Kalevala.  Historien som presenteres i den store hiten, Black Winter Day, er basert på et bryllupsmotiv med Ilmarinen og fremfor alt hans blivende kone som er urolig for hvordan fremtiden kommer til å bli. Sangens melodigitarlinjer og de innledende tangenter har gjort den til en finsk, hardrock-evergreen. Men det er også blandingen av brutale og rene stemmer og den hardtarbeidende rytmeseksjonen som fremhever sangens særegne karakter.

 

 

 Shining – Blackjazz Deathtrance

Lyst på noe annet men likevel fortsatt litt hardrockssugen? I denne kolossen av en sang holdes det en høylytt, ekspressiv vigselseremoni der jazz og black metal sier «ja» til hverandre. Og ja, dette er sortere en de fleste polarnetter i Tromsø alt sammen. Ved første ørekastet sier overlevelsesinstinktet vårt at vi bør dra så fort som mulig sammen de mange bryllupsgjestene, men nesten samtidig begynner vi å skjønne at det ikke foregår noen blasfemiske handlinger her, men en musikalsk selebrering av høy kvalitet.

 

 

Depeche Mode – Black Celebration

Nok med hardrock. Det blir mye lettere nå, men likevel fortsett veldig sort. For kan det være noe annet enn det når sangen heter «Black Celebration»? Den luftige komposisjonen til britene byr på mange fløyelsmyke synth-spor som setter seg i hodet etterhvert. Noen kan kanskje klage på de litt kitschpregete, muligens for søte, elektroniske lydene, men det er noe alvorlig og høytidelig over denne sangen, særlig i dens første minutter før tempoet begynner å øke litt (og det er ikke bare på grunn av det tekstlige innholdet). En fin og kanskje ikke vel så kjent bidrag fra Depeche Mode.

 

** Etter en stund innså undertegnede at dette gjelder jo Snorres Edda!

 

Foto og tekst: Sebastian Jazdzewski

 

Ps. Enda mer tips finner du i dette innlegget fra Victor Josefsen på Deichmanske bibliotek!