Det beste i metal A.D. 2015

IMG_6797Tilbake til 2015: Årets hardrock

Uten store ord og rett på sak: her presenteres en oversikt over mine favoritter blant hardrocksplatene utgitt i fjor. De forrige anbefalingene finner man under denne lenken. Hvis ikke det er nok, så anbefaler jeg å besøke Musikkhylla.no for enda flere tips.

 

IMG_6784

Echoes Of Yul – The Healing

Den desidert vakreste platen i denne samlingen. Kontemplativ og potent til å vekke virkelighetsfjerne bilder av forskjellig slag hver gang man hører på den.

Echoes Of Yul tilbyr en serie cinematiske lydopplevelse av polarisert natur. Mens noen motiver er beroligende og skjøre, høres andre ut som lydminner fra en stengt anstalt for mentalsyke pasienter. Geografiske assosiasjoner gir seg også til kjenne. En stund etter å ha hørt på den kalde, laboratoriske åpningen preget av nordiske toner i stil med Cult Of Luna eller Sigur Ros, støter man på spor 5 der temperaturen stiger markant og ekkoer fra eksotiske strøk er påtakelige, så som Marokko. Og hvis man nå skulle ty til filmreferanser så er Only Lovers Left Alive, en film av Jim Jarmusch, mer tenkbar i sammenhengen enn Michael Curtizs Casablanca.

Føler du ubestemte lidelser av å høre på det meste innen nyere musikk? Unn deg da denne effektive behandlingen som heter The Healing og få tilbake musikkgleden i livet ditt.

 

 

 

IMG_6785

My Dying Bride – Feel The Misery

De brittiske doom metal-veteranenes musikk er nettopp som navnet på bandet og tittelen på deres siste utgivelse antyder. Deprimerende, uten den minste lysstråle i tunellen. Sett platen på så visner alle blomstene rundt. Utenfor vinduet ditt har det sikkert nettopp begynt å pissregne. Verden blir litt mørkere, men av en eller annen grunn blir du veldig fornøyd når du hører på disse begravelsesmarsjene.

Feel the misery, du.

My Dying Bride lar oss føle det elendige ved hjelp av sitt komplekse og ultratunge komposisjonsapparat. Av og til er det langsomt, av og til litt raskere, men uansett hvilket tempo de velger føler man trykket nesten hele veien. Selv om noen momenter, som «I Almost Loved You», er bygget på delikate pianolinjer, så er det tungt i sjelen likevel.

Spilles gjerne hver gang man lengter etter regn, høst og fallende løv.

 

 

 

IMG_6796Paradise Lost – The Plague Within

Med «Beneath Broken Earth» skapte Nick Holmes og kollegaene årets beste komposition innen doom metal-sjangeren. Bare denne låten gjør at The Plague Within må skaffes. Og åpningen: Ærverdig, elegant, men like fullt massiv, rå og pulserende. De har laget en video til denne og for første gang på lenge har jeg konstatert at en metalvideo ikke er kjedelig å se på. Tilsynelatende er alt som med hundre andre tunge musikkvideoer her: bandet spiller i et mørkt rom, kameraet skifter fokus fra gitaristene som holder sine gitarer, til trommisen som slår og slår, videre til den skrikende sangeren. Det er rett før du spør deg selv om hvorfor de i det hele tatt måtte sløse bort tid på å jobbe med dette, men allerede fra de første taktene er det noe høytydelig, nesten sakralt, med denne innspillingen. Det er et slags studium over de enkelte bandmedlemmenes engasjement i bandet, deres innsats og slit gjennom alle de årene bandet har eksistert (de fleste musikerne har spillt i gruppen siden 1988). Uten å spenne musklene sine og uten å ta på seg overdrevet strenge miner, konsentrerer de seg om å levere sitt livs viktigste verk. Slik føles det og det føles ekte. Det gjør det også på grunn av det organiske lydbildet, samt noen smådetaljer som Holmes noe deformerte mikrofon (den sier naturligvis at bandet går tilbake til det opprinnelige, til den ungdommelige tiden der musikken var viktigst). Paradise Lost spiller som ivrige og oppriktige ungdommer, men med trygghet og kontroll typisk for erfarne voksne.

Naturligvis finnes det også andre grunner til å ha denne platen i samlingen. «Return To The Sun», med sitt fengslende refreng som minner om bandets største hits, er en av disse.

 

 

 

Batushka – Litourgiya

Batushka dukket opp i slutten av 2015 nesten like overraskende som den lave prisen for smågodt rett før påske. Det er kanskje den eneste likheten mellom Litourgiya og godteri. Det bandet spiller betegnes rett og slett som gresk-ortodoks svartmetall og alle som noensinne har spist smågodt vet at det neppe er noe sakralt ved sure føtter eller lakris-hodeskaller. Navnet på sjangeren kan muligens få enkelte til å heve øyenbrynene, men faktum er at bandet blander inn elementer fra gresk-ortodoks kormusikk med svartmetall og det gjør de på en spennende og bra måte. Plukk hvilken som helst låt fra Batushkas sortiment så ser du selv hvor underholdende og gledeskapende dette er. Ok, her har man kanskje likhet nr. 2 med smågodt.

 

 

 

Nile – What Should Not Be Unearthed

Med tanke på alle diabetikere setter vi fokus på noe mer rått og brutalt nå.

Å si at de amerikanske dødsmetalldyrkende og egyptofilene fra Nile er en ødeleggende krigsmaskin er ikke mer kontroversielt enn å påstå at alt smågodt i bunn og grunn er søtt. What Should Not Be Unearthed er en 2016-plate alle hardrockssultne bør høre på. Her har vi altså skikkelig saftige, proteinrike kjøttbiter tilberedt og servert på en måte som Grillkongen Craig bare kan drømme om. Og de gjør det i et varierende tempo, snart lynraskt, snart (og helt plutselig) langsomt slik at man muligens føler det samme som Formell 1-sjåfører når de tar en av de ekstreme svingene på Circuit de Monaco.

 

 

 

Myrkur – M

Bortsett fra å spille i et svartmetallband inspirert av den norrøne etos, er den blonde og danske Amalie Bruun modell. Høres ikke det som hver eneste Odins soldats drømmebrud? Den blyge undertegnede ble han ganske så fanget av Myrkurs musikk der svevende, folkinspirerte, rene og delikate elementer bindes sammen med de mer skitne og besværlige. Til tider høres dette ut som en gruppe ballettdansere ikledd kjoler laget av indiansommer framfører scener fra Svanesjøen på et gulv dekket med tjære. Selv med titler som «Skøgen skulle dø» blir det ikke mindre poetisk.

Albumet er produsert i samarbeid med Ulvers hjerne – Kristoffer Rygg – noe som forsterker Myrkurs norrøne/folketro-utstråling. Sangen «Onde børn» er dessuten en tydelig referanse til Ulvers Bergtatt. Og apropos det – åpningsriffen i «Dybt i skoven» minner meg litt om hovedmotivet i Miley Cyrus «Wrecking Ball». Antakeligvis en ren tilfeldighet, for sangen utvikles tross alt i en retning som gjør at at man fort glemmer Hannah Montana.

M kan godt anbefales alle som vil oppleve en myk innføring til sjangeren svartmetall.

PS: For ikke så lenge siden opptrådte bandet med en akustisk konsert på Tungenes Fyr. I et forholdsvis lite bygg rett ved siden av det fine fyret spilte Bruun, en gitarist og to korister noen sanger fra bandets debutplate og demo. I tillegg kunne man høre et fantastisk cover på svenske Bathorys «Song To Hall Up High». Det var interessant å oppleve Myrkur i en på mange måter helt uvanlig setting og ikke minst var det vanskelig å ikke la seg imponere over den danske musikerens talent, både når det gjelder sang og instrumentspill.

 

 

 

Misþyrming – Söngvar Elds Og Óreiðu

«Myrkur» er et ord hentet fra det islandske språkregisteret så det passer nå med et band som kommer fra geysirøya. Og her begynner det å bli skikkelig sort og varmt. Islenningene fra Misþyrming spytter liter etter liter med kokende tjære gjennom høytalerne dine og av og til gjør de et forsøk på løse opp den motbydelige, sorte væsken med litt melankoli, dog langt ifra det man kan oppleve hos Myrkur. Mens man hos den danske musikeren får alt som på sølvfat, er det hos Misþyrming helt nødvendig å bore seg gjennom de tjærskitne solide veggene for å skjønne noen poetiske nyanser. Denne ugjennomtrengeligheten og innsikten at man bak alt det kaotiske aner en fin kjerne gjør at platen kan oppleves gjentatte ganger uten at det føles kjedelig.

 

 

 

IMG_6786

Mgła – Exercises In Futility

Det er bare å lese litt på nettet for å forstå hvor stor fremgang Mgła har hatt etter å ha sluppet sitt tredje fullengdealbum. Man kan si at de endelig har fått den oppmerksomheten som de fortjente allerede da de for mer enn 10 år siden utga EPen Mdłości. Det interessante er at selv en del ikke-hardrocksrelaterte musikkretser har blitt fanget, forhekset og fortapt i Mgłas lydtåke. Hvorfor så sent? Det bandet byr på med det siste albumet er – fra en musikalsk synsvinkel – på ingen måte noe banebrytende. Verken når det gjelder sjangeren svartmetall eller bandets eget bidrag til den.

Kan svaret være så banalt som det at bandet rett og slett komponerer gode, minneverdige sanger? Eller er hemmeligheten den at bandet satser bare på musikk (og sangtekst) uten å skape altfor mye oppmerksomhet rundt seg (få intervjuer, få bilder på nettet, ingen kontakt med publikum under konsertene)? En kombinasjon av alt dette?

En ting er sikkert: I en sjanger preget av overdrift og kitsj, makter Mgła å skape en stemningsfylt plate der håpløshet, vrede og melankoli finnes ved siden av hverandre og likevel klare å unngå å havne i det pretensiøses felle. Uansett hvilken kulturgren som tas i betraktelse er det en kunst å formidle en slik emosjonell ladning uten å, om enn i liten grad, bli eksaltert. Exercises In Futility er et eksempel av kunst skapt innenfor svartmetallens forholdsvis stramme rammer.

 

 

 

IMG_6789

 

Secrets Of The Moon – Sun

I sangen «II» fra Mgłas siste album leser vi:

 

It’s one well lit desert

And the pyres extend beyond the horizon

And cold flames flicker upon ashes of hope

 

Hos tyskerne i Secrets Of The Moon er det sagt rett ut:

 

gods and mortals

animal

it’s time to face the truth

there is no hope

 

Dette til tross har gruppens fjorårstilbud en mer positivt klang. En grunn til det er deres friere forhold til black metal. Noen fragmenter som «Dirty Black» eller «Man Behind The Sun» inneholder riktignok motiv hentet fra musikverdens mørkere hjørne, men de er forholdsvis lettilgjengelige og lydbildet er langt ifra hensynsløst rått. Det siste er mest påtakelig når det gjelder gitarene og det er kanskje derfor platen ikke falt i smak hos en del konservative svartmetallanhengere. Ekkoer fra goth rock (Fields Of The Nephilim for eksempel) og litt fra goth metal-hyllen som dukker opp av og til gir også en viss indikasjon på platens karaktær. Jeg ser imidlertid litt forbedringspotensial på sangfronten. Det er (ikke alltid!) noe mekanisk og velplanlagt over vokalistens innsats og det jeg heller vil oppleve her er noe uforutsigbart galt. Muligens er det den tyske sjelen som gir seg til kjenne her og jeg har i prinsipp ikke noe imot den, men hele opplevelsen føles litt som om man kjører en Autobahn med tre felt på hver side langs Sognefjorden eller Geiranger. Forresten, den ovenfor-siterte teksten kommer fra platens kanskje mest fengende øyeblikk, «Hole».

 

 

 

Drudkh – A Furrow Cut Short

Første tanken var at A Furrow Cut Short på ingen måte kan måle seg med Swan Road fra 2005. Med hver ny omgang med platen blir det helhetlige inntrykket bedre og bedre. Ukrainernes komposisjoner er lange og repetitive, men spilles med spark og kraft i et moderat, av og til ganske høyt, tempo. Det som gjør at man under disse lange svartmetalminuttene ikke faller i søvn, er bandets ferdighet med å bygge opp spenning og skape vemodige, harmoniske sekvenser. Når de i tillegg til de lettgjenkjennelige gitarene sine byr på en del synth-baserte motiver i bakgrunnen blir det nesten episk. Å få enda mer råhet og skarphet i de nevnte gitarregistrene hadde vært noe som kunne gjort albumet enda mer tiltrekkende. Dog må det sies at enkelte steder, slik som i «Embers», nærmer seg bandet lydproduksjon og hypnotisk stemning som minner om sånne milepæler som Filosofem.

Et karakteristisk trekk for Drudkh er å bruke dikt skrevet av ukrainske poeter. Tidligere benyttet bandet seg av blant annet nasjonalromantiske Taras Sjevtsjenko. Denne gangen kan man for eksempel se poesi skrevet av Mykola Vyngranovsky på ukrainernes album.

 

 

 

IMG_6793

In Twilight’s Embrace – The Grim Muse

«Sjekk heller In Twilight’s Embrace», sa en kollega da jeg prøvde å overbevise ham om at 2014s comeback med svenske At The Gates ikke var så dårlig som noen mente. Og tvertimot, at den faktisk var veldig bra. Fulgte tipset og her er det altså: The Grim Muse ble nesten umiddelbart et av mine favoritt-hardrockalbum i 2015.

Selv om omslaget varsler om et innhold preget av den så kalt «religiøse» trenden innen svartmetall, så er platen et fantastisk eksempel på tidlig 90-talls melodisk dødsmetall. Med dynamiske, ville thrash-metallstrukturer i bunnen, klarer gruppen å få selv de mest skeptiske til å trampe med føttene i takt med musikken. Om de melodiske passasjene som beriker albumet er det det å si at de rett og slett holder minst like høy nivå som da Tomas Lindberg og hans kollegaer opplevde de største fremgangene sine for godt over 20 år siden. Det fine med disse er balanseringen av det melankolske, grove og dramatiske. Som om det ikke var nok er selve Lindberg en av gjestene på albumet.

Istedenfor å si at svenskene er den største referansen for In Twilight’s Embrace er det rettere å si at de fungerer som et ekte musikalsk kompass for dem. Men The Grim Muse gjør et såpass stort inntrykk at jeg nesten lurer på om ikke lærlingene presterer bedre enn mesterne gjorde sist. Det gjelder i hvert fall albumproduksjonen (som jeg synes passer utmerket til 90-tallets råe, upolerte stil) og antallet fengende melodier.

På tross av det grimme navnet ligger det definitivt en lys fremtid foran bandet.

 

 

 

Murg – Varg Och Björn

Apropos 90-tallet.

Dette albumet hørte jeg sist av alle de andre og det ble som en liten svartmetallåpenbaring. Husker at jeg i begynnelsen av fjoråret tilfeldigvis støtte på et av bandets låter, men konklusjonen var mer eller mindre at «en såpass generisk utgivelse» kan vente på bedre tider. Og så gikk det mer enn et år og inntrykket var helt annerledes.

Det er en ekte skogsplate, laget på duftende barrnåler, rå trebark og iskalde vindkast. Og som et frodig, mangfoldig ekosystem er også platen variert, selv innen enkelte sanger som «Grannen är din fiende». Denne hyllesten til Darkthrones Transilvanian Hunger begynner, som man kan ane, med frenetiske, sylskarpe gitarriff og høyt tempo for så å senke farten og gå over i en mer massiv, tykk sekvens verdig Thomas Forsberg og hans Bathory. Bathory-referanser dukker forresten opp for fullt i «Den starkes rätt» – en hymneaktig sang med kraftig pulserende basshjerte og veldig tiltalende melodilinjer.

Så nøl ikke lenger, men kjøp denne så fort som mulig, velg dagens corpsepaint, hent den gamle oppblåsbare øksen dinn samt vikinghjelmen av plast og løp ut i skogen.

 

 

Foto og tekst: Sebastian Jazdzewski

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s