Biblioteket intervjuer Lars Helle

IMG_4859

Bibliotekets litteraturformidler, Sebastian Jazdzewski, har mailet (og snakket, litt) med krimforfatteren Lars Helle.

 

Sist du var på biblioteket snakket vi blant annet om Der sirkelen slutter. Sirkelen var sluttet, men Gunnar Holt-eventyret fortsetter. Brennende sinn er din sjette krimroman. Hvordan føles det når du kommer ut med ny bok? Pleier du kanskje da å være litt trett av å skrive om Gunnar?

Hmm, når det kommer ut en bok, går jeg gjennom tre prosesser, egentlig. Først en glede over å holde det ferdige produktet i hånden. Det er alltid en type tilfredsstillelse forbundet med det å være ferdig med noe man har lagt ned mye arbeid i. Så kommer en slags ventefase. Det er aldri lett å spå hvordan lesere og anmeldere vil reagere på boka. Så kommer avslutningen, og den skjer idet den første anmeldelse kommer. Først da er prosjektet fullendt. Når det gjelder det å skrive om Gunnar, har det skjedd at jeg har blitt litt lei av ham, men det er lenge siden nå. For tiden er vi så absolutt på bølgelengde. Faktisk er det slik at jeg allerede gleder meg til å ta fatt på neste bok.

 

Da tenker jeg at overgangen fra fase 2 til 3 må være det verste. Men anmeldelsene var vel bare positive, eller? Tarald Aano i Stavanger Aftenblad skrev at Brennende sinn var din beste bok hittil.

Fase to er verst, spesielt hvis den trekker ut i tid. Det er klart at positive anmeldelser løfter humøret og gir deg motivasjon til videre skriving. I hvert fall er det slik det virker på meg. I det øyeblikket den kommer er jeg på en måte klar for å gå videre med det jeg holder på med, det gir en type trygghet, tror jeg.

Det jeg tror skiller Brennende sinn fra andre bøker jeg har skrevet, er Katrine-perspektivet. For de som ikke kjenner boka er den bygd opp ved hjelp av to fortellerstemmer. Rammen er at Gunnar skal finne ut hva som skjedde med Katrine Skov som forsvant for over tjue år siden. I det ene perspektivet følger vi Gunnars etterforskning i 2009, og i det andre følger vi Katrines siste uker. Det å møte de samme menneskene og høre om de samme begivenhetene på denne måten gir framdrift, tror jeg. Dessuten får leserne flere kort på hånden enn det Gunnar har. Slik forstått gi det dem større mulighet til å løse den gåten enhver krim bør inkludere. Jeg tror kanskje at det er dette grepet som gjør at tilbakemeldingene er såpass entydige.

 

Så du mener at det er viktig at lesere får mulighet til å løse kriminelle gåter sammen med hovedpersonen – i dette tilfellet en privatdetektiv. Er det det som er nøkkelen til en vellykket krimbok? At leseren får den ekstra underholdningen etter hvert som handlingen i boken går framover?

For meg inneholder en god kriminalroman tre ting: For det første bør den ha en intrige med levende personer som tilfører intrigen spenning. For det andre bør den ønske å kommunisere noe viktig. Et slags underliggende tema, om du vil. For det tredje bør den ha en form for gåte, et puslespill som du utfordrer leseren til legge sammen med helten. For egen del synes jeg de beste bøkene er slik at når jeg legger dem fra meg etter å ha lest noen sider, så forblir de i hodet mitt. Hva vet jeg nå? Hvem kan det være? Hva er blindspor og hva er viktig? På mange måter er det et sjangerkrav at leseren skal vite like mye som helten. Det er på en måte juks å bringe inn en ukjent fetter fra New Zealand på side 314 for så å gi ham skylden. Gjerningspersonen bør være synlig gjennom hele boken. I Brennende sinn drar jeg dette tredje elementet enda et skritt videre. For første gang har jeg skrevet en bok der leseren vet mer enn Gunnar. På den måten håper jeg «leken» med leseren blir morsommere og mer givende.

 

Har du sett slike «juks» flere ganger innen for eksempel nordisk krim? Finns det forresten noe annet som irriterer deg angående krimsjangeren? Noen klisjeer?

Når det gjelder «jukset», har jeg vel sett eksempler på det ved et par tilfeller, ikke nødvendigvis «fetteren fra New Zealand», men ved at den skyldige dukker opp tidlig i boka for å skli ubemerket ut til venstre. Deretter dukker ikke vedkommende opp før i sluttscenen. Når det gjelder irritasjon, er det et par ting som jeg syntes man kan spare seg. Jeg er ikke så begeistret for bøker der du undrer deg over at helten har tid til å oppklare mysteriet innimellom alle konfliktene på hjemmebane. Det sier seg selv at helten må ha et privatliv og her kan det gjerne være tilløp til konflikt, men det må ikke ta for stor plass. Ønsker jeg å lese en samlivsroman, ja da finner jeg en samlivsroman – ikke en krim. En annen ting er at heltens nærmeste ikke bør være gravid eller ha sukkersyke. Leser jeg det i innledningen, forstår jeg umiddelbart at det er store sjanser for at disse skal settes i en situasjon der man er bekymret for at fødselen skal settes i gang eller at den syke ikke skal få insulinet sitt. I frykt for å framstå som en surmaget, gammel gubbe, stopper jeg her.

IMG_4853

Men er ikke dette det som gjør at nordisk krim i dag fremstår som troverdig og populær? Som du selv sier – helten blir gravid, krangler hjemme, passer på sine barn og så videre. Og folk kanskje trenger dette innslaget av det hverdagslige for å kunne gjenkjenne seg selv?

Du har sikkert rett. Men det er alltid en forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet. I tillegg er det dette med forutsigbarhet. Helten kan gjerne ha et barn med sukkersyke hvis det er viktig for personskildringen, men ikke la barnet kidnappes for så å redde det i siste sekund. Helten skal heller ikke behøve å velge mellom fødestua og redningsaksjonen i sluttscenen. Dette er satt på spissen, men du forstår hva jeg mener. Det er selve kriminalfortellingen som skal drive leseren videre – ikke problemene på hjemmebane. Da jeg skapte Gunnar, var planen å la ham ha det helt greit. Bil som alltid startet, godt sovehjerte, uproblematisk ekteskap og velfungerende unger. Men en tilbakemelding på manus var: «I midtpartiet er bokas takt vals. Her trengs noe personlig drama.» Og … vips … så var han ikke gift lenger. Jeg forstår godt at leseren identifiserer seg lettere med et menneske som strever med de samme tingene som en selv, og at avstanden til James Bond kan bli i overkant stor. Men så er det dette med navet i fortellingen da, det er alltid nødt til å være gåten boka kretser omkring. Balansen mellom den «hele helten, med alle sine feil og mangler» og mysteriet, må være på plass. En jeg synes lykkes med dette er den britiske forfatteren C. J Sansom. Hans helt er en pukkelrygget sakfører i Tudor-tiden. Det sier seg selv at en slik kar har større utfordringer enn de fleste av oss. Likevel evner Sansom å gi oss den sympatien vi trenger, uten å trekke det i langdrag.

 

Nå minnet du meg om den berømte Game of Thrones og den kortvokste Tyrion Lannister som fremstår som ytterst intelligent, ironisk, men samtidig omtenksom person. Har du sett på den? Blir du inspirert av film, for øvrig?

Absolutt. Jeg er et barn av 70-tallet og har lest Ringenes herre fire ganger. Så når Game of Thrones kom på skjermen, benket jeg meg med popcorn og cola. Det er mange tråder å holde fast i, og ikke alle er like interessante for meg hele tiden, men nevnte Tyrion Lannister er en favoritt. Når det er sagt, serien er storveis. Om jeg inspireres av film? Et ubetinget ja! Ideen til Brennende sinn kom da jeg så The Girl with the Dragon Tatoo (den amerikanske versjonen av Stieg Larssons Menn som hater kvinner). Selv om jeg har lest bøkene, kom ikke inspirasjonen før jeg så øya rent visuelt. Jeg tror vi har mye å hente i å visualisere scenene. Noen ganger kan jeg til og med legge på «mitt eget lydspor». Altså: se scenen for meg med musikk.

IMG_4873

Så hva er da soundtracket til bøkene om Gunnar Holt? Eller med andra ord: hvilke sanger eller album vil oftest dukke opp?

He-he. Soundtracket finner du i Sanger til Gry. Her må Gunnar foreta et dypdykk i sin egen fortid. Gry var Gunnars første kone. I 1983 ble hun drept i en båtulykke. Hvert år på dødsdatoen hennes får Gunnar tilsendt et bilde av en nøkkel. På en måte har han forsonet seg med dette, men da han plutselig får dødsannonsen hennes i posten, bestemmer han seg for å oppsøke gamle jaktmarker:

aaaaa (2).jpg

Jakten på avsenderen og Grys mulige drapsmann fører ham til foreldrenes hytte på Nesodden. Under sengen finner han en gammel kassettspiller. I den står en kassett, med tittelen Sanger til Gry. Som så mange unge menn på den tiden spilte Gunnar inn en kassett til kjæresten. Sangene på denne har gitt navn til kapitlene. Forhåpentligvis reflekterer også titlene den handlingen som kommer. Yndlingssangen hans finner du i dødsannonsen. Wish You Were Here med Pink Floyd. Ellers finner vi typiske syttitallsartister som Leonard Cohen, Uriah Heep, Cat Stevens, Neil Young, The Who, Led Zeppelin og Emerson, Lake & Palmer. Sanger til Gry er en viktig bok for både meg og Gunnar. På mange måter definerer den ham, dessuten er handlingene han utfører den direkte foranledningen til at han sluttet i politiet.

 

Og tilfeldigvis har Gunnar Holt samme musikksmak som Lars Helle?

Helt tilfeldig er det nok ikke. Mange krimforfattere bruker musikalske referanser, de fleste legger dem relativt nær sine egne. For mitt vedkommende er bakgrunnen noe annerledes. I førsteutkastet til debutboka Når demningen brister, som faktisk har en intrige som spinner rundt et rockemiljø fra 70-årene, var Gunnar en musikalsk analfabet. Det var Wenche, kona hans, kom hadde ”greie på” musikk! Dette utkastet var skrevet i 3. person, men etter en stund valgte jeg å gjøre det om til en jeg-fortelling. Det grepet fordret at jeg måtte gå tettere inn på hovedpersonen. Uerfaren som jeg var, valgte jeg å gi ham mange av de samme referanserammene som meg selv. Resonnementet var som følger: Å komme seg inn i hodet på en 16-årig samejente fra Kautokeino, er jeg ikke dyktig nok til. Men jeg klarer muligens å komme under huden på en middelaldrende fyr fra Lambertseter. I dag tror jeg nok jeg skulle klart å gi Gunnar en annen bakgrunn, jeg prøver jo i Brennende sinn der nesten halve boka er sett gjennom øynene til en 15-årig jente fra Hundvåg.

 

Og det gir boken mer dynamikk som du selv påpekte. Jeg antar at du har lyst til å fortsette i den rettingen. Har du kanskje lekt med andre ideer?

Et av problemene med å skrive i jeg-form er jo at leserne stort sett vet at Gunnar vil komme seg greit ut av de problemene jeg fører ham inn i. Dessuten blir det noe vanskeligere å skape «cliffhangere». Sånn sett syntes jeg vekslingen mellom perspektiv var befriende, og absolutt noe jeg ønsker å holde fast i. Nye ideer er sjelden et problem. Jeg har ett manus som er mer eller mindre ferdig. Her holder jeg fast i perspektivskiftene, men på en noe annen måte. Når man først har funnet noe man mener funker, er det lett å gjenta seg selv. Så jeg måtte ta perspektivskiftene et knepp videre for å unngå den fella. I tillegg har jeg en ide som kverner i hodet, men som foreløpig bare er noen stikkord på mobilen.

 

Og den vil du sikkert ikke dele med verdenen allerede nå?

Tja, en idè er ikke noe annet enn en idè. Det endelige produktet blir alltid annerledes enn det så ut på tegnebordet likevel, så hvorfor ikke? Boka jeg er igang med siste finpuss på begynner med at Gunnar må etterforske en stalker som har lagt sin elsk på en kjent skuespillerinne. Her forsøker jeg faktisk med flere perspektiver. Gunnars, selvsagt. Morderens, og en biografi om denne skuespillerinnen. Den som er kun er på mobilen har utelukkende fire stikkord. Knausgård, skolemassakre, forsvunnet forfatter og en ondsinnet blogg. Hva det blir ut av dette til slutt, aner jeg ikke. Men jeg har en svært vag plan om å la denne forfatteren ha skrevet en Knausgård-lignende roman som kan inneholde løsningen på en skolemassakre som så vidt ble avverget.

 

I så fall må Gunnar sikkert bruke minst et par uker for å gå gjennom hele publikasjonen. Liker du bøker som ikke hører til krimsjangeren? Er det, forresten, oftest på biblioteket eller i bokhandelen man kan treffe deg?

Tidligere var jeg mer altetende og kunne lese det meste, men da jeg i sin tid begynte på hovedfag, ble det til at den skjønnlitterære lesingen ble begrenset til krim, og det har jeg ikke helt evnet å komme ut av. Når det er sagt, har jeg noen forfattere utenfor krimsjangeren, f. eks Lars Saabye Christensen, Ingvar Ambjørnsen og John Irwing, som jeg fortsatt følger.

Du treffer meg nok hyppigst i bokhandelen, selv om jeg besøker Universitetsbiblioteket både titt og ofte, men da fortrinnsvis på jakt etter researchmateriell eller faglitteratur.

 

Gir universitetsjobben deg like mye glede som jobben som forfatter? Har du noensinne tenkt på å bli forfatter på heltid?

Det er med universitetsarbeid som med alt annet arbeid: det er arbeidsoppgaver du ikke trives så godt med og oppgaver som du aldri kan tenke deg å være foruten. Selve undervisningsprosessen gir meg ofte like mye som forfatterskapet, men friheten som forfatter er jo en utopi på en arbeidsplass, selv om det nok er få steder hvor fleksibiliteten er like stor som på universitetet.

Selvsagt kunne jeg tenkt meg å bli forfatter på heltid, antakeligvis er det noe alle skrivende mennesker drømmer om. Men da må jeg nok selge langt bedre. Så kraftig ønsker jeg det ikke at jeg er beredt til å gå rundt å «sulte i Stavanger» (fritt etter Hamsun).

IMG_4864

Når du sier det – føler du deg som ambassadør for Stavanger innen krimsjangeren?

Nja, ambassadør og ambassadør. Jeg skriver krim fra Stavanger, men hvorvidt jeg dermed blir en ambassadør er vanskelig å si. Det er flere enn meg som bruker Stavanger som kulisse, og derfor er vi eventuelt flere ambassadører. Det som er interessant for leserne er at miljøskildringene blir levende. Dersom de tenker: «aha, nå er han der … det huset kjenner jeg igjen», så lykkes du. Men om det gjør deg til en ambassadør, er jeg mer i tvil om.

 

Det med gjenkjennelse må være det første man opplever når man leser dine bøker. I hvert fall hvis man har noen tilknytting til Stavanger-området. Et annet element som skiller seg ut er humor. Du kan være litt sarkastisk når du refererer til hvordan folk tilbringer fritiden sin, hvilke trender de følger. Det virker som at du ikke er en stor fan av reality-serier. Eller at du ikke er særlig glad i å til hvert pris forme kroppen på treningsstudioer. Eller er det bare Gunnar som tenker så?

For meg er humor et viktig element. Helten, i mitt tilfelle Gunnar, skal være et menneske leseren trives sammen med, og personlig trives jeg langt bedre med mennesker med selvironi og glimt i øyet enn med surpomper som bare sutrer over hvor lenge det er siden de spiste eller hvor trøtte de er (ikke ukjent i krimlitteraturen). Det problematiske er at humoren må brukes på de rette stedene. I råutkastene mine opplever jeg ofte at Gunnar er morsom i scener som egentlig skal være spennende. Etter hvert er jeg heldigvis blitt bedre til å unngå dette, tror jeg.

Ja, det stemmer at jeg tidvis kan flire litt av det som er trendy og hipt. Som en passe tykk mann i sin beste alder tenker jeg ofte at dagens fokus på det ytre tar oppmerksomheten vekk fra det som i mitt hode virkelig teller. Det vi til syvende og sist blir målt på som menneske. I tillegg skygger det nok også for det vi kan kalle dannelse. Mennesker som er i stand til å se seg selv både i et historisk og samtidig perspektiv. Dette er en lang diskusjon, men jeg tenker som så at dersom ironiseringen min får en enslig leser til å droppe en episode av Paradise Hotel til fordel for Jonas av Bjørneboe, så har jeg gjort en god jobb. På mange måter handler dette om en diskusjon om det trivielle vs. det essensielle eller det egentlige vs. det uegentlige som er litt for lang til å gå inn i her. Men i korthet: Jeg tror dagens underholdningssamfunn der vi skal mores til døde, kan virke fordummende, og rett og slett problematisk i et demokratisk perspektiv.

IMG_4865

Beveger vi oss mot en virkelighet der det som er utenfor menneskets grunnleggende behov – som nettopp underholdning – skal være begrenset til trivialiteter? Innom parentes sagt – for en stund siden innså jeg at det nå for tiden finnes reality-serier om nesten hva som helst. Noen titler: My big fat American Gypsy wedding, My crazy obsessions, Baggage battles, Say yes to the dress.

He-he. Bare fantasien setter grenser. Jeg tenker som så at grensene mellom underholdning og seriøsitet er i ferd med å viskes ut. Så kan man diskutere høna eller egget. Men: så lenge underholdningstilbudet er nærmest ubegrenset, så må på en måte også det alvorlige gjøres underholdende. Muligens ligger det en fare her. Det beste eksempelet er kanskje debattprogrammet Holmgang der seerne ble invitert til å stemme etter endt program. Komplekse problemstillinger ble redusert til enkle ja-nei-spørsmål, en slags tragedienes Grand Prix. Et annet moment er at vi nok ofte søker det ukompliserte, det eskapistiske og så lenge underholdningstilbudet er så stort som det er, så velger vi (meg selv inkludert) det ufarlige og ukompliserte. På sikt er dette selvsagt en trussel mot demokratiet, slik vi forstår det i dag.

 

Med andre ord er det vi selv som utgjør trussel mot demokratiet. På den andre siden – det hadde ikke vært særlig demokratisk å forby den enkle og eskapistiske underholdningen, eller? Demokratiets styrke kan vel også være dets svakhet, men finnes det en rimeligere løsning?

Hmm, Winston Churchill har en gang sagt: «Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.» Jeg tror jeg slutter meg til det og har ikke noe godt svar på spørsmålet ditt. Som pedagog kunne jeg her holdt en lang forelesning om skolens dannende rolle og stofftrengselen i læreplanen, men det vil nok trette eventuelle lesere. Men jeg tror, ærlig og oppriktig og sikkert en smule naivt, at lærere har en viktig rolle i å skape viktige møter mellom elever og lærestoff. Med andre ord: Dersom du har en interesse av betydning om det så er klaverspill, tordivler, den amerikanske borgerkrigen, obskur popmusikk eller Karl-Ove Knausgård, så blir nysgjerrigheten på hvem som ligger med hvem i PH dempet. Innenfor demokratiets rammer må vi altså jobbe med de unges interesser og verdier, så får det ikke hjelpe om de blir noe svakere i å finne den deriverte eller ikke husker det kjemiske symbolet for gull.

 

Da forlater vi kjemi og samfunnsmessige problemer og avslutter intervjuet med et underholdende og aktuelt spørsmål – hva er Lars Helles yndlingsferiested og hva er den beste måten å tilbringe ferien på?

Det er et enkelt spørsmål å besvare. Vi har en hytte på Usken utenfor Hommersåk. Her er det ingen butikker, ingen bilvei og bare ro og fred. Så fort sommeren kommer drar jeg inn dit med kone, malingsspann, masse CD’er og noen, forhåpentligvis, gode ideer. En perfekt dag er omtrent slik: Rolig frokost. Noen timer der jeg veksler mellom langsomme hytteaktiviteter som plenklipping/maling og litt hurtigere gjøremål som råskriving av et nytt manus. Jeg har alltid et håp om å vende tilbake til Stavanger med et førsteutkast i bagasjen. Utover ettermiddagen kommer de tre døtrene på besøk samtidig som jeg fyrer opp grillen, og derfra tar vi ting som det kommer. Slik kan tida bare komme og komme.

IMG_4863

 

Sebastian Jazdzewski

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s