Samtale – Holterman og Helle

I samband med årets Verdens bokdag inviterte vi to krimforfattere – Sonja Holterman og Lars Helle. Begge er på en eller annen måte knyttet til Sandnes og Stavanger, og begge kom her for å fortelle om sine siste bøker – Frostgraven og Der sirkelen slutter. Nedenfor publiserer vi en skriftlig dokumentasjon på dette arrangementet.

Du, Sonja, har jobbet som journalist mens du, Lars, har vært ansatt som akademisk lærer. Hva er det som gjør at dere av og til «glemmer» tidsskriftet Utdanning og – respektive – Universitetet i Stavanger?

SH: Jeg glemmer nok ikke helt å være journalist når jeg skriver bøker. Særlig i den perioden hvor jeg går og pønsker ut plottet bruker jeg erfaringene jeg har som journalist. Jeg skriver historisk krim, og da er det mye som må undersøkes, leses og finnes ut av før jeg kan begynne å skrive ut bøkene.

Lars?

LH: Hm, jeg er en relativt upraktisk fyr, men jeg har ei hytte. Og mens folk rundt meg bygger anneks, plattinger, hogger trær eller setter opp steingjerder, skriver jeg krim. Jeg tror jeg er en ganske kreativ type, og trenger et slags prosjekt som utfordrer fantasien min. Etter å ha skrevet flere fagbøker, ble krim en ny utfordring. Dessuten har jeg vokst opp i et lesende hjem, hvor mor bl.a. var krimanmelder, slik sett har jeg fått sjangeren inn med morsmelken, for å si det sånn.

Deres siste bøker – Frostgraven og Der sirkelen slutter, hvis dere fikk mulighet å lage en 30 sekunders reklamefilm om dem, hva skulle den inneholde? 30 sekunder slik at folk skulle bli interessert og at de skulle få se hva de kan forvente seg.

LH: Jeg tror jeg ville tatt utgangspunkt i to ting: skikkelsen på omslaget og Viking Stadion i sol. Muligens klipp fra en kamp med denne skumle skikkelsen snikende i kulissene. I bakgrunnen musikk som viser at noe vil skje. Dersom jeg nå bare har brukt 25 sekunder, ville jeg lagt inn noen bilder av en liten gutt som ikke har det så greit.

SH: En liten gutt, kledd i gammeldagse klær, går gjennom en mørk skog. Det er vinter, fullmåne og blå snø på bakken. Trærne er tunge og store. Gutten kommer fram til en fangeleir hvor det lyser fra vinduene. Det høres skrik. Kryssklipp til en moderne leilighet i Ullevål Hageby. En mor og sønn sitter ved kjøkkenbordet. De er fortvilet. Utenfor er det vinter og fullmåne.

Høres spennende ut! Så tilbake til tekstene deres. Dere blander virkelighet med fiksjon. Leserne deres kan sikkert gjenkjenne noen situasjoner, samtaler og plasser. I tillegg finnes det likheter mellom hovedpersonene deres og dere selv. Ira er jo journalist, slik som du, Sonja; Gunnar elsker musikk og kjøper gjerne plater, som du, Lars. I hvilken grad gjenspeiler Ira og Gunnar dere?

SH: Ira Torgrimsson har mange likheter med meg, ytre sett. Hun er kvinne, rundt 40, har en ungdomssønn, er tabloidjournalist, og i tillegg deler vi meninger om mangt og meget. Men som personer er vi veldig forskjellige. Ira går opp i jobben sin 100 prosent. Hun viker ikke, verken overfor farer eller personer som står i veien for sannheten. I tillegg er hun veldig lite flink sosialt. Hun har få venner og vil egentlig ikke ha flere.

LH: Egentlig har jeg irritert meg litt over det. Men det har flere forklaringer. Da jeg skrev Når demningen brister i 2004, la jeg først handlingen til Oslo, siden jeg opprinnelig er oslogutt. Men etter en stund flyttet jeg den til Stavanger. Siden jeg skriver i 1.ste person, ble det nødvendig med en del tette miljøskildringer. Jeg visste utmerket godt at jeg som innflytter ikke var helt på innsiden av Rogaland-kulturen. Derfor bestemte jeg meg for å la Gunnar være fra Oslo, slik at innflytterblikket ble dominerende. I begynnelsen var det også slik at det letteste var å komme inn i hodet på en med de samme referansene som meg selv, spesielt siden jeg skriver i jeg-form. Nå skal det sies at jeg har prøvd å utvikle denne siden ved forfatterskapet, slik at ikke alt kretser rundt en oslogutt i femtiårene. Eksempelvis har jeg i en bok som kommer tidlig i høst, Brennende sinn, valgt å legge mye av synsvinkelen til en 15-årig Hundvågjente. Denne måten å skrive på er noe jeg ønsker å utforske videre i kommende bøker.

Både Frostgraven og Der sirkelen slutter berører representanter i det norske samfunnet som det rent teoretisk ikke bør være noen grunn til å klage på. Advokatmiljø, politi, institusjoner som har ansvar for barnevern. Er det viktig for dere å peke på feil og mangler i det virkelige samfunnet eller er dette bare en del av den historien som dere forteller? Med andre ord – finnes det noe mer i deres bøker enn spenningen som dere vil formidle?

LH: Absolutt! I en god krim er det en undertone, et eller annet forfatteren ønsker å kommunisere, uten kanskje å si det direkte. Jeg er kanskje ikke så opptatt av den samfunnskritikken som gjerne omtales som et sjangerkrav, men for meg er motivet nøkkelen i en god krim. Hvorfor dreper folk, liksom? På den måten er ”mine drapsmenn” skakkjørte. Noe har skjedd som får dem til å begå drap. Da sier det seg selv at det er noen som gjerne ikke har gjort ”jobben” sin skikkelig, jeg har liten tro på medfødt ondskap. Et eller annet har skjedd et sted på veien. Noen eller noe har krenket dem på det groveste. Så sett fra et slikt perspektiv, blir det en form for samfunnskritikk i dem, selv om jeg selv velger å se det mer psykologisk.

Og hva sier du, Sonja?

SH: Jeg vil gjerne bruke krimsjangeren til å skrive om noe jeg synes er viktig. Det er ikke sånn at alle har det bra her i landet, og når jeg skriver prøver jeg å finne ut hva som gjør at noen lykkes i livet, mens andre ikke gjør det.

En gang leste jeg en påstand i forbindelse med norsk svartmetall (en delsjanger i hardrock som vokste kraftig på midten av 90-tallet). Noen mente at disse musikerne valgte ekstreme uttrykksformer på grunn av at de hadde hatt det altfor godt og kjedelig hjemme. Nå vet jeg ikke om det er like mange krimforfattere i Norden som det er svartmetallband, men tror dere at man begynte å skrive såpass mye krim her nettopp fordi det har vært så trygt og stille?

LH: Nja, det er i det minste en forklaringsmodell som brukes når man snakker om skandinavisk kriminallitteratur. Se, selv i lykkeland er det ondskap. Det er godt mulig det er slik, men jeg tenker som så at det er et voldsomt fokus på sjangeren, både i bøker, TV og film, derfor er det kanskje at noen leker med tanken om å prøve selv. I det minste var det slik for meg.

Og du er også litt skeptisk?

SH: Jeg tror folk over hele verden liker spenning. I Norge eller Skandinavia leser folk mye, og da blir det krimlitteratur. I USA ser man mer på tv, og det er jo ikke få krimserier som produseres og tittes på der borte.

Som journalist og akademiker skriver dere sikkert mye. Hvordan ser dere på tekstene deres noen uker, og måneder, etter at de har blitt publisert? Har dere opplevet at dere gjerne skulle endret på noe? Tenker dere på hvem som egentlig har skrevet alt det der?

LH: Normalt er jeg ferdig med en bok dagen etter at jeg har holdt den i hånden. Første kvelden leser jeg gjennom en del og er stolt fordi prosjektet er ferdig, og jeg synes det ser bra ut. Etter det plukker jeg den bare fram hvis jeg skal bruke boka til noe. Enten en seanse som her eller hvis jeg holder på med et nytt prosjekt og ønsker å se hvordan jeg tidligere har angrepet en tilsvarende scene som den jeg er i ferd med å skrive. Men å skrive handler også om læring. Man blir på en måte bedre etterhvert. Slik forstått skulle jeg gjerne skrevet de to første bøkene mine en gang til fordi jeg ser at de kan bli litt omstendelige til tider. Jeg mener fremdeles at ideene er gode, men håndverket kunne vært bedre.

SH: Ja, jeg føler at jeg aldri blir ferdig med en tekst. Det er alltid et ord som kan byttes ut eller flyttes på. En setning som bør strykes. Men på ett tidspunkt må man sette punktum og si sånn blir det!! Også får jeg ta forbedringspotensialet med meg til neste bok, og fullfører der.

Akkurat. Første boken din da, Sonja. Den inneholder en historie som er knyttet til hekser og hekseprosesser. Litt annerledes enn med Frostgraven, men likevel finnes det – både i den ene og i den andre boken – en referanse til fortiden. Er det bedre å skrive to fortellinger fra forskjellige perioder samtidig, eller er det bedre å fokusere på en bestemt periode som i Lars Der sirkelen slutter? Finnes det overhodet noen bra oppskrift på å lage krim?

SH: Ja det finnes oppskrifter som man kan følge, gjør man det så blir det ikke nødvendigvis en fantastisk bok, men dårlig blir den ikke. Det handler egentlig om de universelle forventningene man har til en historie. Jeg har lest lite om å skrive, men lest mange bøker, og ser at de jeg liker best ofte følger ”reglene”. I tillegg liker jeg bøker hvor jeg både blir underholdt og lærer noe. Altså der forfatteren har gjort god research på et interessant tema, gjerne historisk.

LH: Jeg tror ikke det finnes noen oppskrift, men det finnes noen prinsipper som, i det minste for meg, er helt sentrale. Intrigen må holde. Boka må ha et mysterium som leseren trigges av. Gåter som må oppklares. Menneskene må være troverdige og flerdimensjonale. Aller best er det hvis vi forstår at menneskene bærer på en hemmelighet av et eller annet slag, og vi forstår at de(n) vil bli avslørt i løpet av boken, uten at det nødvendigvis er knyttet til motivet. Kanskje kan vi si det slik at det er menneskene som skaper en boks indre spenning? Og helten. Vedkommende må være et menneske som leseren ”blir glad i”. De må ønske at vedkommende skal lykkes og trives sammen med ham, nesten glede seg til å treffe ham igjen. Bli glad når han er glad og lei når han er lei. Jeg har lest bøker med god intrige der jeg ikke kan fordra hovedpersonen, og da gleder jeg meg ikke voldsomt til å lese videre. Til slutt er det løsningen. Den må være logisk og av en slik karakter at leseren alltid vet det samme som helten. De skal ha samme mulighet til å løse saken som Gunnar. Det er rett og slett juks å hente opp en fetter fra New Zealand i nest siste kapittel … I Brennende sinn tar jeg dette et skritt videre. I fortellingen til den 15-årige Hundvågjenta får leseren opplysninger som Gunnar ikke sitter med, disse gir leseren større muligheter til å avsløre løgn og motiv enn det Gunnar selv har. Her etterforsker han forsvinningen til datterdatteren til en Rogalands rikeste menn. Katrine forsvant i 1991 og i den ene delen av fortellingen følger vi hennes siste dager. I den andre får Gunnar høre om de samme hendelsene nesten 20 år etterpå.

Apropos de tidligere nevnte heksene. Du, Lars, var også nær å ha med en heksrelatert historie i den seneste boken. Har dere begge noe særlig forhold til emnet? Eller ble det bare helt tilfeldig?

LH: Nei, egentlig har jeg ikke noe spesielt forhold til hekser, men jeg er historisk interessert. For meg ble heksehistorien til fordi jeg var imponert over Camilla Läckbergs Steinhuggeren. En historisk og en nåtidsfortelling som bindes sammen i sluttkapittelet. For meg ble det et slags nav som gjorde meg nysgjerrig. Hvordan skal hun knytte dette sammen på en troverdig måte? Det er en vanskelig sjanger, og jeg fikk ikke helt til samme flettingen, derfor er heksefortellinger foreløpig uutgitt, men den ligger på pc-en, og plukkes nok fram igjen når jeg finner en passende intrige. Som nevnt gjentar jeg grepet i Brennende Sinn, og det var lettere å få det skikkelig til når tidsspennet kortere, og jeg kunne la de samme menneskene gå igjen i begge fortellingene.

SH: For meg var dette tilfeldig, samtidig som jeg lenge har vært fascinert av denne delen av norsk historie. Hekseprosessene har noe allmenngyldig over seg, det uskyldige mennesket som alle plutselig vender seg mot og dømmer. Den forfulgte står helt uten mulighet til å forsvare seg.

Har dere noen forestilling om hvem som leser eller som bør lese bøkene deres? Får dere forresten respons fra leserne? Tips? Kritikk? Hvordan forholder dere dere til sånt? Kanskje pleier dere å diskutere deres romaner med deres arbeidskamerater? Eller UiS-studenter, i ditt fall, Lars.

LH: Jeg har ikke noen modelleser når jeg skriver krim, men jeg har det når jeg skriver fagbøker. I Der sirkelen slutter tenkte jeg en smule på gutter i slutten av tenårene/begynnelsen på tjueårene, siden miljøet ligger rundt Viking stadion. Men ellers er vel målgruppen de samme som ellers leser krim, men kanskje med et lite nikk i retning lesere fra Rogaland. Her vil du kjenne deg igjen, liksom …. Det kommer noe på tekstmeldinger, nettet eller Facebook. Forfatterskapet mitt har en egen FB-side (https://www.facebook.com/larshelle.krimforfatter). Via den detter det ned en og annen tilbakemelding. Ellers kommer det en del andrepersons respons, dvs. at en i familien eller vennekretsen har snakket med noen som har lest boka, og de tilbakemeldingene varmer alltid ekstra fordi vedkommende ikke hadde behøvd å si noe, og da kan vi anta at det er ektefølt. For meg er anmeldelser litt som kinesisk vanntortur, du vet det kommer, men ikke når, og ikke hvordan den vil treffe. Etterhvert som de første ha kommet, faller jeg mer til ro. På jobb prater jeg om det hvis noen inviterer til det. Men det er noe med å vite hvilke hatt man har på hodet. Det skal imidlertid sies at mange studenter kommer bort for å si at de har lest og spørre om nye prosjekter, og det er alltid like hyggelig.

SH: Nei, egentlig ikke, men jeg ser vel for meg at jeg skriver litt ”kvinnekrim.” Jeg har for eksempel noen scener i bøkene mine hvor Ira spiser middag. Det er altså ikke thrillere, med høyt tempo på alle sidene jeg skriver.

Til slutt får dere fortelle litt om deres favoritter innen krimsjangeren. Er det noe spesielt, bortsett fra deres eget forfatterskap, som dere kunne anbefale? Eller leser dere kanskje noe helt annet enn krim?

LH: Jeg leser mye krim, både klassisk og nyere. Eksempelvis synes jeg Andre Bjerkes kriminalromaner (under pseudonymet Bernhard Borge) er storveis lesning. Ellers er jeg for tiden veldig begeistret for en engelsk forfatter som heter C. J. Sampson. Han skriver Tudor-krim, altså kriminalfortellinger som foregår rundt hoffet til Henrik VIII. Helten hans er en pukkelrygget sakfører som ingen egentlig bekymrer seg for. Bøkene er noen skikkelige mursteiner, men de treffer meg både som historie- og kriminteressert.

SH: Les Tom Egelands Sirkelens ende. Den er morsom, underholdende og godt skrevet. Også liker jeg Arnaldur Indriðason. En islandsk forfatter med fine karakterer og skildringer. Og les gjerne Lars Helle!

Og selv sier jeg at man gjerne skal lese både Lars og Sonja sine bøker. Takk for en hyggelig samtale.

Sebastian Jazdzewski

1 tanke på “Samtale – Holterman og Helle

  1. Tilbaketråkk: Biblioteket intervjuer Lars Helle | Bokgauken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s