Essays – et par tips

Essays. Ikke alltid så lett å bestemme hva slags litteratur det er, men en ting er sikkert – at innen denne sjangeren tas forskjellige spørsmål opp: klima, malerkunst, terror, litteratur, filosofi, religion, reiser og enda mer. Kanskje på grunn av dette mangfoldet bør flere bli interessert i denne litteraturen? Hvis man ikke vet hva man kan begynne med, har vi noen bra forslag fra hyllene våre:

Skrivefest – Tove Nilsen

17 år gammel slutter Tove Nilsen på videregående, ikke fordi hun er gravid, men fordi hun vil «ut i verden og inn i bøkene». Hun forteller i denne boken om hvordan det er å være forfatter, gleden over å skrive en god setning, men også om frykten for ikke å være god nok. Hvert kapittel tar for seg en forfatter som har formet henne og som har påvirket hennes egen skriving. Sju henrykkelser kaller hun disse kapitlene, og det ene handler om Doris Lessing som nylig døde. Tove Nilsen skriver begeistret om store leseropplevelser hun har hatt, og jeg får lyst til å kaste meg over disse bøkene selv.

Tove har reist til mange av stedene hun har lest om, og hun sammenligner det å reise med å skrive. Du må gi slipp på det trygge, og gå inn i noe nytt. Med herlig humor gir hun også et lite innblikk i forfattermiljøet her i Norge.

Denne boka var en sann «lesefest», og alle der ute som elsker bøker, kom og lån!

Skrevet av Kari Nilssen Hølland

Dagboken – Witold Gombrowicz

Witold Gombrowicz. En forfatter fra Polen, lenge bosatt i Argentina, gift med Rita – av fransk opprinnelse – født i Canada. En personlighet som trådde over grenser, ikke bare de fysiske, men også de usynlige. Kanskje fremfor alt de sistnevnte, hvilket kommer til syne langt mer enn ofte i hans dagbøker.

Publisert først i et polsk tidsskrift i Paris – Kultura – viser Dagbok Gombrowicz som en moden, mangesidig tenker som ikke vegrer å gå i rette mot alt og alle, ikke minst seg selv. Han innser svakhetene sine, innrømmer begrensninger og kjemper for å rive seg løs fra dem. Og det virker som det nettopp er her han vinner. Ved, heller å slutte og tenke på seg selv med utgangspunkt i nasjonaliteten sin, definere seg selv først og fremst som menneske. Å se bort fra sine røtter for å kunne gå videre i livet og utvikle seg. Denne tankemåten lar en befri seg fra den såkalte Formen. At man prøver å skape seg selv uten at ens samfunn gjør det.

Alt dette er bare noe av det som Gombrowicz har å formidle.

Bortsett fra å kommentere forskjellige sider av kulturlivet – dets personligheter, verk, mekanisme, natur – forholder den polske forfatteren seg til politiske og filosofiske forviklinger. Han analyserer, påpeker feil, viser til sterke sider, hyller og knuser nådeløst. For å balansere all denne tenkingen, tar han til det humoristiske, og innimellom tegner han et fargerikt bilde av det argentinske samfunnet og landskapet (det er i Argentina han begynner med Dagbok).

I tillegg fremstår Gombrowicz som selvsikker, på grensen til å være egosentrisk (eller kanskje er han det?). Det er lett å forestille seg ham nettopp slik. Og det allerede etter å ha lest det innledende fragmentet i boken:

Mandag – jeg

Tirsdag – jeg

Onsdag – jeg

Torsdag – jeg

Gombrowiczs måte å uttrykke seg på, å bruke morsmålet sitt på, gjør denne boken til noe av det mest utsøkte litteraturen kan by på, hvor pretensiøs en slik påstand enn kan være.

En kollega av meg spurte om Gombrowicz kan være aktuell for flere. Med tanke på bokens innhold kan ikke svaret på dette være noe annet enn «ja».

Skrevet av Sebastian Jazdzewski

Stillstand – Agnes Ravatn

For oss som liker sarkastisk humor, og er litt skeptiske til folk sånn i alminnelighet, er lesing av Stillstand en hyggestund.

Samlingen består av 14 essay som opprinnelig ble publisert som en serie i Dag og Tid. Det skulle være en serie reisereportasjer, men forfatteren hadde egentlig ikke lyst hvis det «innebar å oppsøkje folk og snakke med dei». Etter noen uker uten ideer og resultat, får hun beskjed om å bare reise et sted og se hva som skjer. Så reiser hun steder. Til Syden for eksempel, og til litteraturfestivalen på Lillehammer. Fra Oslo tingrett fortelles det om advokater som baksnakker de tiltalte når det er pause, og om dommere som sovner i retten. Hun treffer en offiser som har kommet direkte fra Afganistan til Rorbua i Tromsø, og hun går på babykino uten baby. Min favoritt er kanskje når hun er gjest i et kloster og deler hus med en gjestende nonne som ikke vil henne helt vel, og som sier “tjoff!” hver gang hun gjør en bevegelse.

Ravatn er lavmælt og, som nevnt, ganske sarkastisk. Med et kritisk blikk på seg selv og andre har hun skapt en samling du kan ta i passe doser når du trenger litt misantropisk humor.

Skrevet av Silje Ada Helgevold

Foto: Sebastian Jazdzewski

Reklame