Tilbake til 2013 – årets sanger

Mer enn tre måneder har gått siden 2014 begynte og endel interessant musikk har allerede blitt sluppet. Det blir likevel ingen oppsummering av de første ukene i år, men et tilbakeblikk på noen sanger fra i fjor som jeg fant særlig fengslende. Noen av dem er enkle og lette som fjær, mens andre er steintunge og krever litt mer oppmerksomhet, alle gir likevel fine lydopplevelser. Jeg har forresten gjort et forsøk på å inkludere forskjellige sjangrer i denne oversikten. Noen av disse er tilgengelige her på huset, mens andre sikkert kan bestilles hvis man ønsker. Synes du at denne listen mangler noe som er særlig bra (og den gjør det helt sikkert), si gjerne fra i kommentarfeltet.

Fire! Orchestra – Exit pt. 1

Dette er ikke noe du hører på mens du vasker tallerkener på kjøkkenet, ei heller når du jogger. Nei, her må du rett og slett sette deg ned i sofaen å prøve og konsentrere deg nesten som om du løste en komplisert matematisk formel. Svenskene Mats Gustafsson, Johan Berthling og Andreas Werliin presenterer et episk lydverk i langt tempo og spenning som stiger for hvert minutt (og det er snakk om cirka 20 minutter her!). At resultatet ble så storslaget (det gjelder hele platen) er takket være trioens samarbeid med flere andre musikere (nærmere 30). Med varierende kvinnelige vokaler, pulserende rytmeseksjon og innviklede bidrag fra blåseinstrumenter, skapes et rikt univers der man sikkert oppdager noe nytt for hver ny lyttestund. Personlig liker jeg best den delen av sangen som inneholder et par referanser til progressiv rock.

 

Summoning – Flammifer

Denne sangen har jeg allerede anbefalt her. Den er et av de mest underholdende, om enn kitschpregede, bidrag til svartmetall-sjangeren i 2013, til tross for sin lengde. En sikker favoritt bland alle metallfans som har forkjærlighet for oppblåsbare sverd, skjold av plast og gyngehester. Her myldrer det av synthesizer-lyder som kan virke trivielle og litt før søte, men dette uttrykket for Tolkien-fascinasjon fungerer helt utmerket for meg.

 

Depeche Mode – Heaven

Hvis ikke Depeche Mode fans opplever himmelfart med denne sangen så vet ikke jeg hvilke lyder som skal til for at sånt skulle skje. Britene er langt ifra sin opprinnelige søtaktige synthpop, fast elektroniske innslag ikke er forsvunnet. «Heaven» fremstår mest som en uttrykksfull, drømmende rockeballade med varm, innbydende lyd. Føles nesten som om David Gahan sakte faller i søvn samtidig som han prøver å hypnotisere lytterne sine. Og hvem vet om det ikke er det han mener med tanke på det som står i sangteksten:

I will scream The Word / Jump into the void / I will guide the herd / Up to heaven

 

Ghostpoet – Meltdown

Apropos elektronisk musikk… Her kommer en av mine favoritter fra dette området. En veldig sterk komposisjon som balanserer mellom det elektroniske og rapmusikk. Det lette, fine og minneverdige synth-underlaget utgjør en nydelig motvekt mot Obaro Ejimiwes slitne stemme (Ghostpoets riktige navn). Allerede tittelen avslører en del av sangens innhold – en trist fortelling om mellommenneskelig brudd. En sang som man gjerne kan høre på flere ganger på rad og som er et perfekt selskap på en bilreise gjennom en nattetom by.

 

Rebeka – Melancholia

Og når vi enda snakker om melankolske toner, kan jeg ikke utelate å anbefale denne sangen til polske Rebeka. Ikke like dyster som den forrige, men ikke helt feelgood heller. Noen herlige elektroniske lyder og pulserende, men likevel ganske diskret bassgitar, er det som gjør at denne sangen ikke er så lett å glemme.

 

Watain – They Rode On

Den kanskje mest kontroversielle sangen blant alle i denne samlingen. Årsaken? Ja, denne ekte rockeballaden er skapt helt plutselig av et band bedre kjent for sine relativt brutale svartmetall-låter. De siste årene har den svenske gruppen alt oftere vært regnet som et kommersielt hardrockband, men med denne komposisjonen ble begeret fullt. Flere svartmetall-fans bestemte seg: «we are not gonna take it» (og jeg tror ikke de hadde hørt på Twisted Sister, når de tenkte det). Men vi legger nå kontroversene bak oss. Watains episke, lange og vemodige verk er en hyllest til et av Sveriges mest innflytelsesrike band – Bathory. Lydbildet er vel renere her enn det pleide å være hos Bathory og teknisk sett framstår Watains Erik Danielsson som bedre vokalist enn Bathorys Tomas Forsberg (merkelig nok er det flere, inklusive undertegnede, som ser begge deler som en liten ulempe). Sangen får mye av styrken sin takket være gitarsoloer, det langsomme tempoet og melodiske vokallinjer. Også den mytologi-pregete teksten bidrar til å skape fin stemning. Helt på slutten av låten bruker bandet – kanskje litt overraskende – en kvinnelig stemme, men den fungerer veldig bra (samtidig er det nok en sak som gjorde at svartmetall-fansen ble skuffet).

 

Beastmilk – Death Reflects Us

En apokalyptisk sang som passer til den nåværende situasjonen i verden bedre enn noe annet. Den uttrykksformen som er brukt her – den samme som en del band utnyttet først på 80-tallet – bygger på melodiøse, litt skitne punk-riffs og et kjølig lydbilde der den dramatiske, nesten desperate stemmen til vokalisten, står sentralt. Et perfekt eksempel på hvordan man kan skape noe fengslende ved hjelp av enkle midler. Den kalde krigen, undergang og coldwave smeltet i ett.

 

Nick Cave & The Bad Seeds – Mermaids

Når man har frosset nok, kan det være bra å varme seg i lydene til «Mermaids». Nick Cave trollbinder igjen med sin dype, milde stemme, og byr på en nostalgisk, langsom reise (med litt humoristisk innslag) om ting som kommer og går. Drøm deg da vekk til blåe hav, tenk på Homer (nei, ikke han Simpson) og vink tilbake til alle havfruene der borte.

 

Ghost – If You Have Ghosts

En cover-sang må også være med her. Ikke for at svenskene fra Ghost komponerte usle sanger på det siste albumet sitt (langt ifra), men akkurat dette coveret på en Roky Erickson-låt er så bra at det hadde vært synd hvis den ikke var med. Originalsangen er en veldig bra komposisjon, men Ghosts sin tolking scorer litt bedre. Det gjør de takket være litt renere lyder som framhever det melodiøse, og gjennom å eksponere den herlige gitarsoloen midt i sangen. Man blir nesten aldri trøtt av den.

 

 

Satyricon – Phoenix

Har jeg sagt at Watains sang var mest kontroversiell i denne samlingen? Ja vel, her kommer et forslag som muligens har vekket en like stor diskusjon. Slik som svenskene, er Satyricon mest forbundet med svartmetall. Ifølge noen er de til og med et svartmetallband i krise og på vei ned i en dyp, mørk kløft. For hva vil det si å spille inn en popsang med Sivert Høyem? Men, men. For undertegnedes skyld kan Satyricon gjerne fortsette å sitte i den skremmende dype kløften sin. I «Phoenix» får vi, som sagt, høre Høyem i toppform levere fine pop/rock-aktige og definitivt radiovennlige vokallinjer. Samtidig er ikke komposisjonen helt frakoplet fra black metal-sjangeren. Dette hører man i de surrende gitarriffs og i en del trommepartier (for eksempel i begynnelsen av sangen). Ingen tvil om at dette er bedre enn Nero di Wongraven.

 

Arve Henriksen – Lament

Places Of Worship heter den seneste platen til artisten og «Lament» skiller seg mest ut her (den høres faktisk som en fortsettelse på en av Ulvers sanger fra Shadows Of The Sun). Et utrolig vakkert stykke, hvis hovedkomponent er en stemningsfull keyboard-bakgrunn. Den er som et perfekt malerlerret for rene, vemodige vokaler (som dukker opp etter en stund) og Henriksens rolige, forsiktige trompetinnslag. En varm, meditativ og lengselsfylt komposisjon.

 

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Memory Lane

Da syns jeg det er på tide å anbefale noe lysere og gladere, selv om det fortsatt er litt melankolsk. Jeg skrev om Olav Larsens samarbeid med Rodeo Stars for noen måneder siden og liker fremdeles resultatet like godt som da. «Memory Lane» er en countrysang med flere instrumenter og to veldig gode stemmer hvorav den som tilhør Annette Bekkeheien er særlig sjarmerende. Larsen er en skikkelig komponist og vet hvordan man skaper minneverdige og lett tilgjengelige sanger uten at det blir for søtt og banalt.

 

Skrevet av Sebastian Jazdzewski

Advertisements

One thought on “Tilbake til 2013 – årets sanger

  1. Tilbaketråkk: Tilbake til 2014 – årets sanger | Bokgauken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s