I perioden OL pågår, kan du låne bøker fra vår utstilling med litteratur om Russland og litteratur av russiske forfattere. I denne posten skriver jeg om noen av romanene som er utstilt. Det blir en kort presentasjon av Petersburg av Andrej Belyj (2001), En Opritsjniks dag og Køen av Vladimir Sorokin, Gressgaten av Asar Eppel (2013), Metro 2033 (2012) av Dmitry Glukhovsky og diktsamlingen Forutaning om eit rekviem (1999) av Gennadi Ajgi. Innimellom funderer jeg på forfatterens rolle og til slutt spekulerer jeg på om OL vil ha innvirkning på forholdet mellom øst og vest.
Vår nabo i øst har alltid virket fascinerende på oss, men også skremmende. Vi har vanskelig å forstå hvorfor borgerne er så lydige overfor myndighetene og at det samtidig er dissidenter som blir forfulgt, fengslet og drept for sine meninger. Russiske forfattere har høy status blant folk og er fryktet hos styresmaktene. De opptrer ofte som folkets talsmenn og -kvinner. I Bokprogrammet på NrK den 4. februar ble det snakket om forfatterens rolle i Russland. Hun skal være aktiv i samfunnsdebatten, være kritisk til myndighetene, ha mye kunnskap og skrive fantastisk bra historier. Men paradokset er at selv om de er elsket, tier folket når de blir fengslet for sine meningers skyld.
Allerede i tsar-tida ble de hemmelige tjenestene bygd opp og det omfattende byråkratiet ble rettet mot å overvåke, kontrollere og straffe ethvert opprør. En av forfatterne som tematiserer tsarrikets kontrollmani er Andrej Belyj. I romanen Petersburg (utgitt i Russland i 1913-14) er hovedpersonen den unge mannen Nicolai, som gjør opprør mot sin far. Men dette opprøret blir mer enn et privat oppgjør, for faren hans er senator og «høyeeksellense» med kontroll over tsarens sikkerhetstjeneste. Den kontrollen en far gjerne vil ha over sin sønn, blir slik en altomgripende kontroll. Og opprøret fører den unge mannen inn i armene på nihilistene og opprørerne mot tsaren. Historien er svært intens og da jeg leste den, ga den meg en følelse av selv å være overvåket. Når jeg følger Nikolaj rundt i byen, er det som om vi sammen leter etter en krok der blikket ikke kan nå oss. Men i fattigkvarterene er det angivere, i drikkebulene sitter spionene og i bordellene har kvinnene ekstrainntekter av å angi kundenes tsarfiendtlige utbrudd. På skolen fører lærerne protokoller over ytringer som kan tenkes å være fiendtlige.
Et umulig og fryktelig oppdrag venter når lojaliteten hans til opprørerne blir satt på prøve. Romanen er tung å lese – ikke fordi den er vanskelig skrevet, men fordi den griper så sterkt og når langt inn i samvittigheten. Jeg leste den i perioder og tok historien inn i små porsjoner og brukte tre år på å komme gjennom den (mellom alle de andre romanene). Dersom jeg hadde lest den slik som jeg sluker andre romaner, hadde jeg sannsynligvis gitt opp. Det hadde blitt for sterkt. En annen grunn til å lese sakte, er nok at dette er en roman i verdensklasse. Det sies at James Joyce ble så inspirert at han skrev Ulysses etterpå.
En Opritsjniks dag av Vladimir Sorokin har nettopp kommet til biblioteket så jeg har ikke rukket å lese den, men allerede på første sida møter vi en opritsjnik i en komisk/grotesk situasjon:
Jeg våknet av mobilen:
Et piskeslag – og et skrik.
Et slag til – og et stønn.
Et tredje slag – ralling.
Pojarok tok opp denne ringetonen i Det Hemmelige Kanselliet da stattholderen for Det fjerne østen ble torturert. Det er musikk som kan vekke de døde.
En opritsjnik er opprinnelig betegnelsen på et medlem i Ivan den Grusommes hemmelige tjeneste, men denne historien er lagt til ei nær framtid, der statens leder kalles Herskeren. Ondskap, grusomme handlinger og samvittighetsløs behandling av politiske motstandere er satt i system. Men i motsetning til den alvorlige romanen Petersburg ser denne historien ut å bli sykt morsom å lese. Den regnes også som en satire over styresettet under Putin.
I Køen av samme forfatter Vladimir Sorokin er varemangelen temaet. Det går rykte om et vareparti som er kommet inn og folk begynner å stille seg i kø.
-Men åpner de tidlig i morgen?
-Ja. Sju.
-Da tror jeg jeg går.
-Skal du ikke vente?
-Nei …
-Det er jo kjipt å henge her hele natta, men da blir vi i hvert fall først i køen i morgen.
Gjennom hele boka snakker køståerne sammen og handlingen oppstår når vi som leser kobler disse samtalene sammen. Å lese denne boka føles litt som å tjuvlytte til samtaler mellom andre mennesker, på en bussholdeplass, for eksempel. Vi prøver å tolke det som blir sagt og setter det sammen til noe som gir mening i vårt eget hode. De unge i køen tenker på jeans og andre vestlige ting som kanskje er å få kjøpt. Spekulanter selger plasser lenger fram i køen. Ei styrete dame lager liste over køståerne. Det er absurd og ustyrtelig morsom situasjonskomikk og minner mer om en stumfilmkomedie enn en roman. Køen kan forstås som symbol for et system som styrer alle menneskers liv – helt ned til minste detalj. Systemet kan til enhver tid ta fra deg din råderett og sette deg på vent.
I Gressgaten av Asar Eppel er vi i Stalin-tida, med nød og elendighet. Folk har funnet seg til rette i ei langbrakke fra krigens dager. En oppfinnsom beboer tar seg til rette, kobler seg til rør som går under golvet og som i nyorienteringens ånd er ment som avløpsrør for alle beboerne, men som ble liggende da byutviklerne gikk tom for penger, og han kan som eneste beboer, friste elskerinnen sin med et innendørs toalett. De felles toalettene blir beskrevet i en annen historie og det vrengte seg innvendig av latter! og kvalme da jeg leste inngående beskrivelser av årets gang på doen. Det er vanlige folk som skildres uten noe krass kritikk av styresmaktene. Folk ordner seg som best de kan, men noen ganger får de satt samvittigheten sin på prøve. Angiveri er både en god og en dårlig handling, forsto jeg, så det beste valget må jo være å gjøre det som man har mest fordel av. Ikke alle novellene er like bra og like morsomme, men lesverdige er de.
Metro 2033 av Dmitri Glukhovsky er blitt en bestselger både i Russland og i utlandet og den er nettopp slik en framtidsdystopi skal være, syns jeg. Da forlaget stod utenfor Sølvberget og solgte boka tidlig i høst, spurte mannen som solgte bøkene om jeg hadde en mann hjemme som kunne tenke seg å lese denne. Stakkaren visste ikke at jeg var bibliotekar og altlesende og han ble veldig flau da jeg sa at jeg ikke kunne snakke for mannen min, men det var nok en roman som kunne passe svært godt for meg. Han mistet et salg og jeg lånte boka på biblioteket i stedet.
Men jeg må innrømme at det var fælt og skummelt å lese den. Jeg følte meg utrygg og redd og talte årene som var igjen fram til 2033, for en atomkrig i Russland ville sannsynligvis ha utryddet oss også. Kort fortalt: Handlingen er lagt til metroen i Moskva. De overlevende har skapt små bystater på hver stasjon. Noen går i allianse med hverandre og noen kriger mot hverandre. Alle politiske systemer er representert under jorda. De dyrker sopp og holder griser. Helten i historien, den unge gutten Artjom, får et viktig oppdrag og legger ut på en vandring gjennom tunnelene. Og oppe på overflaten er det skumle, unevnelige vesener som for enhver pris må holdes der oppe.
I brøkdelen av et sekund var det som om en usynlig skygge suste over dem i stor fart, og alt ble med ett kaldt og uhyggelig. Den følelsen av ro og sikkerhet som han hadde vært udelt fylt av siden de gikk inn i tunnelen, hadde forlatt ham. […] Han fikk en uhyggelig følelse av at det var noen i nærheten.
Det er også laget et dataspill av historien, så den kan nytes i flere versjoner.
Gennadij Ajgi si diktsamling Forutaning om eit rekviem er skrevet på russisk selv om forfatteren er tsjuvasj. Han kan derfor regnes til en av de mange minoritetsstemmene i russisk litteratur.
Snø midt på dagen (til dotter mi – på treårsdagen hennar)
«eg ser eg elskar» – og han er ljos så ljos
og «eg hugsar eg elskar når han er usynlig
utanfor vindauga»
då – er han urovekkjande-dim! – av den
stendig meir ålmenne
ljosrikdomen! – og mannegleda bivrar der
ein stad
heilt ny
av stille medkjensle: av det dine uro-rørsler
legg til
frå eit liv tillitsfullt-klårt
Anna Politkovskaja, er i Norge mest kjent for å tale og skrive om Tsjetsjenernes sak. Hun var en uredd journalist og forfatter og ble myrdet ved sitt hjem i 2006. Vi har fire bøker av henne på biblioteket som du kan låne. Andre forfattere er fremdeles forfulgt og nektet å skrive, også i dagens Russland. Du kan lese mer om forfatternes kår rundt om i verden på nettsida til PEN Norge, en organisasjon som arbeider for ytringsfrihet og forfatternes rettigheter.
Dette innlegget bør ha et etterord, tenker jeg. Da jeg skulle skrive om russiske forfattere, følte jeg meg nødt til å gi det ei politisk slagside, en russisk forfatter er per definisjon i opposisjon til styresmaktene. Men innlegget mitt kan også ses på som typiske holdninger fra et vestlig synspunkt. Imidlertid er ikke verden bare svart-hvit. Da Edward Snowden landet på Sheremetyevo flyplass utenfor Moskva i sommer, fikk han innvilget asyl i Russland. I drakampen mellom Obama og Putin leder Putin 1-0. OL starter i kveld og Russland vil vise seg fram i finstasen, akkurat slik som Norge gjorde i 1994 på Lillehammer. Kampen for de homofiles rettigheter i Russland er viktig og vestens støtte til de homofile, kan gi Obama utligning. Men jeg håper egentlig at sportsånden får blomstre på tvers av landegrensene og kanskje kan den olympiske ånd bidra til større forståelse mellom oss og den store bjørnen i øst.
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
Bokgauken 