Hardrock i 2013

Sammen med innlegget om vår nye lille avdeling med hardrock passer det sikkert med en liten tekst om gode, «tunge» album utgitt i 2013. Ikke minst med tanke på at denne sjangeren har hatt det riktig godt i fjor. Interessante album ble utgitt både av veteraner som Black Sabbath eller Alice In Chains og yngre og litt mindre kjent grupper slik som Obliteration og Yellow Eyes.

Det er ingen særlig rekkefølge på de band som er nevnt nedenfor da alle fortjener oppmerksomhet, i hvert fall fra de som liker litt tyngre lyder. Samtidig som jeg presenterer egne favoritter, vil jeg gjerne gjøre alle lesere oppmerksom på at en liknende oppsummering skrevet av Jesper Heyn Olsen kan leses på bloggen til Stavanger kulturhus (mann finner den her).

Disse nyhetene var altså verdt å høre på i 2013:

Black Sabbath – 13

Hva skal man skrive om det seneste albumet til Black Sabbath for at det ikke skal låte pretensiøst? Sikkert ikke at hardrockens gudfedre er tilbake med et nytt mesterverk. Eller at engelskmennene med denne platen leverer sin neste klassiker. Eller at sangene er fete, steintunge og fengslende. Eller at hvert metall-fans bare må høre på denne. Det siste – til tross for at det kan være en utslitt klisjé – er kanskje nettopp det man skal skrive. Ja, kjøp den, hør på den og nyt Ozzy Osbournes stemme, Tony Lommis gitar og Geezer Butlers bass.

IMG_1325

Ghost – Infestissumam

Hardrockens ABBA som også kommer fra Sverige! Eller burde jeg ha skrevet «hardrockens ABBA og The Beatles i ett»? Jeg må innrømme at jeg i første øyeblikk ikke hørte hva «Infestissumam» er for en musikkskatt.  I forhold til deres forrige plate, «Opus Eponymous», virket det nye altfor overarbeidet, finpusset og uten noen solid form. Og så var det ingen hitsang slik som «Elizabeth» eller «Ritual» å finne her. Etter hvert innså jeg at jeg tok feil. Her er det altså hit etter hit som godt kunne vært spilt døgnet rundt på de mest populære radiostasjonene. Som allerede antydet er svenskene inspirert av 60- og 70-tals popmusikk og det er muligens det som gjør deres sanger så karakteristiske. I tillegg til egne ideer, bruker de også andres, så tolker de dem på sin egen fantastiske måte – sjekk for eksempel deres cover på Roky Ericksons «If You Have Ghosts».

Satyricon – Satyricon

Vineksperten Sigurd Wongraven, bedre kjent for sine musikalske prestasjoner, er tilbake med et nytt Satyricon-album. Svunne er dager da bandets favorittfarge var sort og makeupen påminte en om de ellers så koselige pandabjørnene. Nå er det mye mer avslappet, mer modent, men fortsatt med masse energi og følelser. Uten tvil leverer Satyricon en av årets black metal-plater. Samtidig som det er underholdende og overraskende (vide «Phoenix» med Sivert Høyem eller «Necrohaven») er det bygget på råe riff hvorav noen, som for eksempel de som åpner «Tro Og Kraft», i framtiden antakeligvis nevnes som klassikere innen sjangeren.

Cult Of Luna – Vertikal

En lydfortelling om ødelagte og tomme byer ble utgitt i Sverige i år og den heter Vertikal. Tomhet og ensomhet er noen ord som jeg kommer på når jeg hører på denne platen. Kanskje litt paradoksalt med tanke på at bandet består av syv medlemmer. «Vertikal» er fylt med repetitive sekvenser som er like lange som de er tunge. Takket være keyboardet får albumet sitt særlige futuristiske preg. Samtidig gir instrumentet litt lys og håp til den ellers vemodige utgivelsen.

IMG_1420

Alice In Chains – The Devil Put Dinosaurs Here

Alice In Chains er uten tvil et av de største navnene bland alle musikkgruppene i denne artikkelen. De har levert et urovekkende album bygget på riff og vokallinjer som fansen lett kan kjenne igjen. Noen av dem lengter sikkert fortsatt etter Layne Staley, men stemmen til Jerry Cantrell fungerer mer enn bra her. Blandt de nye hardrock-/grunge-sangene er det særlig tittellåten og «Choke» som skiller seg ut med sine sterke refrenger.

Oranssi Pazuzu – Valonielu

Hvis man legger finsk svartmetall og kosmos sammen, får man Oranssi Pazuzu. Valonielu tiltrekker ens oppmerksomhet allerede når man ser på selve omslaget som er inspirert av art nouveau. Tykke basslinjer, avgrunnsvokaler, synthesizers som innfører litt kosmiske vibrasjoner og surrende gitarer – alt dette gir denne platen en psykedelisk, ikke-jordisk følelse. Det kjennes rett og slett som om Darkthrone ble sendt ut til verdensrommet, traff noen romvesener og alle koste seg sammen med å diskutere universet.

IMG_8281

Furia – W Melancholii

Det korteste av alle de omtalte albumene her. Her er det bare to spor å finne, men det er nok for at W Melancholii kunne kåres til et av årets beste utgivelser. Her virker det som at bandet liker å improvisere og resultatet er en blanding av psykedelisk rock og hardrock spilt i et avslappet tempo og pyntet med noen fengslende melodier. Det er verdt å tillegge at de polske musikerne fra Furia er bedre kjent for sine svartmetallplater. Her viser de altså litt kunstnerisk potensial.

IMG_1327

Kvelertak – Meir

Om denne platen har jeg allerede skrevet her. Noen måneder etter denne kom ut syns jeg nok at debuten var litt, litt bedre, men Meir er fortsett rik på energi og herlige refrenger. Og det er enda et bevis på at den norske gruppen har det slett ikke vanskelig å hente inspirasjon fra forskjellige kanter av den tunge musikkens verden og filtrere dette for å skape et meget underholdende verk.

Summoning – Old Mornings Dawn

Noen skulle kanskje mene at dette valget er litt rart og det skulle jeg godt forstå. Østerrikerne fra Summoning brenner for lange, keyboardbaserte komposisjoner som også inkluderer en del black metal elementer slik som skrikende vokaler og sylskarpe gitarer (her er disse ikke brukt kun som bakgrunnsstøy). Tempoet er vanligvis langsomt og hvis mann legger til de Tolkien-inspirerte sangtekstene så fremstår Summonings verk som riktig episke og storslåtte. Old Mornings Dawn skiller seg ikke merkverdig ut fra deres tidligere utgaver, det er fylt med passasjer som lukter kitsch (takket være keyboardet) og som gjentar seg til enkelte personer bare sovner inn. Dette til tross, må jeg innrømme at jeg av og til har svakhet for slik musikk og akkurat den gangen produserte Summoning noe som traff meg veldig godt.

Skrevet av Sebastian Jazdzewski

2 tanker på “Hardrock i 2013

  1. Tilbaketråkk: Tilbake til 2013 – årets sanger | Bokgauken

  2. Tilbaketråkk: Tilbake til 2014 – årets sanger | Bokgauken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s